Adolf Hitler, liknende mange diktatorer i det tjuende århundre, omgir seg med en aura av mystikk og sikkerhet. En av de viktigste elementene i hans sikkerhetssystem var et omfattende nettverk av underjordiske bunkere spredt over hele Europa. Disse jernbetongfestningene var ikke bare fluktplass fra alliert bombekastning, men også stedet hvor de viktigste militære beslutningene ble tatt. Det mest kjente av disse var Führerbunkeren i Berlin, som ble innlemma i historien som stedet for de siste dagene av Tredje riket og Hitlers selvmord. Führerbunkeren i Berlin: den siste akt i dramaet Führerbunkeren, som lå under hagen til Ny regjeringskanselli i Berlin, ble en av de mest geniale symbolene på slutten av Andre verdenskrig. Det var ikke så mye en enkelt bunkere som et omfattende kompleks av to etasjer, forbundet med hverandre og med det gamle bombekjelleret. Historien til dette stedet går tilbake til 1935, da den første, mindre bunkeren ble bygget. I 1943-1944, i møte med økende bombekastninger, ble den utvidet med en dypere etasje og en toetasjes struktur. Øverste nivå lå omtrent tre og en halv meter under bakken, mens nedre nivå gikk ned ni meter. Veggene var laget av to meter jernbetong, og hele komplekset besto av ti små rom, smale korridorer og trapper. I bunkeren kunne det plasseres omtrent tredve-forty personer, og i tillegg til de private boligene for Hitler og hans følge, var det også en kjøkken, bad, vaktkammer og tekniske rom. Ved krigens slutt var bunkeren utstyrt med generator, ventilasjon og kommunikasjonssystem. I januar 1945 flyttet Hitler til Führerbunkeren, hvor han tilbrakte de siste månedene av sitt liv. Det var der, i april 1945, i møte med sovjetiske styrker og fallet av Berlin, den siste akt i dramaet til Tredje riket ble spilt ut. Tretti april 1945 begikk Hitler selvmord i sitt private rom, og kroppen ble brent av hans lojale medarbeidere i hagen til kanselliet. Ulves hule: hovedkvarteret på Østfronten Samtidig som Fü ... Read more